Kjennetegn på idrettsmiljø som klarer å beholde mange ungdommer:

• Inspirerende innhold i treningen – Idrettsmiljøer hvor ungdommen lærer noe, får utfordringer og det er lov å feile. Dette er trekk som er typisk for mestringsorientert tilnærming.
•  Trening tilpasset ulike nivåer –  Noen ønsker å trene mer eller mindre enn de andre, og noen vil ikke konkurrere. Om man greier å ha et miljø hvor alle føler seg velkommen uavhengig av amibsjonsnivå, kan klubben holde på utøvere som tidligere ville gitt seg med idrett, samt at de som ønsker å satse får en god sosial ramme på treningen.
•  Et inkluderende treningsmiljø – Gode idrettsprestasjoner må ikke være et kriterium for å bli inkludert i miljøet, verken fra trener eller andre utøvere. All fremgang må være likeverdig, med fokus på individuell mestring og fremgang fremfor sosial sammenligning og prestasjoner.
•  Anledning til å ta ansvar –  å oppdra autonome utøvere bør være en målsetning for enhver trener. En ønsker utøvere som tar ansvar for egen utvikling og som kommer på trening for å trene fremfor å bli trent. Ambisiøse utøvere må også vise at de er i stand til å ta konsekvensene av de mål de har satt seg, og dermed ta ansvar for egen trening. Selvstendige utøvere vil bedre være i stand til å trene godt selv om treneren ikke er tilstede. Utøverne i treningsgruppen bør i blandt få ansvar for deler av treningen. 
• Trenersamarbeid og trenerteam –  Et godt utviklet trenerteam kan gi gode muligheter for at trenerne kan utfylle hverandres lederstiler. Utveksling av ideer og øvelser gir utvikling. Klubbvisjon og -ideologier det er konsensus om kan være til hjelp for å få trenerne til å dra i samme retning.      
•  Foreldresamarbeid – utøvernes forelder er viktige støttespillere for klubben. Det er fornuftig å inkludere dem så tidlig som mulig og informere om treningsarbeidet (foreldermøter). Det hender at en møter på foreldre som i for stor grad blander seg inn i treningsarbeidet fordi de skal "hjelpe" sitt barn fremover. Treneren bør uansett ha hovedansvar for det sportslige, og foreldre som ønsker å være involvert i dette, og har eller ønsker kompetanse, kan oppfordres til å bli trener.

Ungdom som forlater den organiserte idretten til fordel for den uorganiserte, oppgir følgende årsaker:

• De vil trene når det passer dem
• De ønsker ikke å konkurrere
• De vil være med på å bestemme innholdet i treningen
• De vil trene uten å ha opplevelsen av å komme til kort

 Det er en overvekt av jenter som sluttet fordi:

•  De hadde følelsen av å ikke være god nok
•  Det var en sterk favorisering av de beste

Et godt mestringsorientert treningsmiljø kjennetegnes av at utøvere og trener vektlegger fremgang og innsats. Et slikt læringsklima kan føre til bedre motivasjon og utøvere som er bedre rustet til å takle motgang.

Motsetningen er et prestasjonsorientert miljø, hvor idrettslige resultater er i fokus. Gode resultater og annerkjennelse av de er ikke neagtivt, men det må være en balansegang. Ungdom har lett for å ha stort resultatfokus, og dette bør jevnes ut fra trenernes side.

Hvordan fremme et mestringsorientert miljø?

• Tålmodighet, innsats og anstrengelser nytter
• Suksess er å oppleve idrettsglede, klare å gjøre sitt beste og beherske nye aktiviteter
• Å mislykkes er en naturlig del av læringen
• Innsats og fremgang er viktige kriterier for evaluering
• Konkurranser brukes som en læringssituasjon for utøvere som er i utvikling
• Fornuftig konkurranseprogresjon og konkurranseplan
• Medbestemmelse kan være en viktig faktor i trenerarbeidet
• De voksne i miljøet er opptatt av utvikling og læring

Metodebruken har stor betydning for læring og trivsel. Vi skiller mellom instruksjonsmetoden (deduktiv læring) og oppdagende læring (induktiv læring).

Instruksjonsmetoden

Treneren forklarer og viser øvelsene. Det krever da at treneren har kjennskap til riktig teknikk og kan vise dette.

Hel-del-hel-metoden: vise hele øvelsen, øve på spesifikke deler, og igjen sette det sammen til hele øvelsen. Det anbefales å bruke mye hele bevegelsesmønstre for ungdom, og ikke for mye del.

Kameratmodellen: Utøverne går sammen og gir hverandre tilbakemeldinger på bevegelsene. Denne modellen fører ofte til stor fremgang for nybegynnere.

Husk at om man bruker mye tid på instruksjon går det utover tiden en har til rådighet for utøverne å være i aktivitet.

Oppdagende læring

Utøverne skal selv oppdage bevgelsesløsningene. Trener veileder og kommer med innspill.

Situasjonsbetinget læring: Situasjonen utøverne blir plassert i skal hjelpe dem med å finne bevegelsesløsninger. Eksempler er hinderløyper eller stasjoner med friidrettsøvelsene.

Oppgavestyrt læring: Utøverne får oppgaver av treneren, og skal selv finne hensiktsmessige løsninger på oppgaven.

Utøverne bør lære seg å tolke de sensoriske tilbakemdelingen de får av av kroppen, altså at de lærer sin egen kropp å kjenne. De kan da bli mer bevisste på sin egen teknikkutførelse og føle hva de gjør riktig og galt.