Typer skade
En vanlig kategorisering av idrettsskader er akutte skader og belastningsskader. Akutte skader oppstår plutselig og har en klart definert årsak og starttidspunkt. Belastningsskader oppstår gradvis som følge av overbelastning over tid. En kan også se på belastningsskader som feilbelastning eller en for brå overgang til større belastning enn det utøveren er vant til. Noen belastningsskader kan oppleves som akutte fordi en får en akutt smerte, mens det i realiteten er feilbelastning over tid som fører til at skaden oppstår.
Vi kan også definere skader etter hvilke vev som skades. Skader på ett type vev vil ofte oppstå av samme grunner.
Akutte skader
Akutte skader er noe mindre utbredt, og av disse er ankelovertråkk og muskelrupturer* (særlig i hamstrings) de dominerende skadene. Slag og støtskader forekommer også.
Man kan stille spørsmålstegn ved om en ruptur i hamstrings er en akutt skade eller at skaden oppstår akutt, men er et resultat av tidligere (over-)belastning. Akillessenen kan også ryke.
Hvor lenge man er skadet før det gjøres noe med det, har betydning for varigheten på skaden. Å komme seg raskt til behandling er ofte avgjørende
Muskelskader og seneavrivninger: Disse skadene oppstår som oftest i overgangen mellom muskel og sene, og oppleves som huggende smerte i skadeøyeblikket. Det vil oppstå ømhet, blødning og hevelse på skadestedet, og en vil ha nedsatt styrke i området.
Leddbåndsskader: total eller delvis avrivning av leddbånd som fører til instabilitet og nedsatt mulighet til kraftutvikling. Leddbåndsskader er som oftest akutte, for eksempel som følge av fall eller for store krefter i et stem. Om leddet hovner raskt opp tyder det på en stor skade. Korsbåndskade i kneet er en vanlig leddbåndsskade.
Benvevskade (brudd): Klassiske benbrudd er en akutt skade som er smertefull. Om utøveren ikke kan gå på benet bør du mistenke brudd. Tretthetsbrudd eller stressfraktur er en belastningsskade og oppfører seg annerledes.
Belastningsskader
Belastningsskader utgjør 50-80 prosent av alle idrettsskader, og er klart mest vanlig i utholdenhetsidretter som lengre løp. En belastningsskade oppstår ikke nødvendigvis av for stor belastning (absoluttbelastning), men av at den relative belastningen er for stor for vevet over tid. Ofte er det treningsgrunnlaget som er for dårlig for å tåle forandring. All forandring er stress og dermed en skaderisiko.
Den største risikoen for en belastningsskade er en tidligere skade. De oppstår gjerne av ”too much, too soon, too often and with too little rest.”
Belastningsskader skyldes feiltrening. Belastning er summen av mengde (varighet, antall, ytre belastning, hyppighet) og intensitet (prosent av maks, melkesyre).
Beinhinnebetennelse (medial tibial stress syndrome): Kjennetegnes av smerter langs indre kant av leggbenet (noen kan også ha smerter langs den ytre kanten, med det er da lateral tibial stress syndrome). Utløsende årsaker er overpronasjon, for rask progresjon, for lite hvile, hardt underlag og lite variasjon. Behandlingsformer her er innleggssåler, riktige sko, alternativ trening etterfulgt av forsiktig tilvenning til løping og normal treningsbelastning og fysioterapi. Ikke ta voltaren eller kortison!
Kompartmentsyndrom: Leggene er problemet også her. Hinnene som omslutter muskelgruppene i leggen blir for stramme og hulrommet til musklene for lite. Trykket øker ved aktivitet og dette fører i første omgang til smerter, deretter en inflammasjon.
Tretthetsbrudd (stressfraktur): Brudd i en knokkel. Fotrotsknoklene er mest utsatt. Årsaken kan ligge i treningsmengde og progresjon i kombinasjon med mekanikk/teknikk. Behandlingen består av avlastning i 6-8 uker. En kan gjerne trene alternativt i perioden, med en gradvis og forsiktig opptrapping til normal treningsbelastning.
Akillestendinose: Smertene er gjerne verst når man løper hurtig eller hopper eller satser. Hardt underlag oppleves som regel som verst. Dette er ingen klassisk betennelse og skal derfor heller ikke behandles som det. Noen må opereres, men det er ingen garanti for full tilheling. Eksentrisk trening av leggene vil ofte både kunne forebygge og behandle denne skaden. Les mer her:http://www.olympiatoppen.no/fag/helse/helseavdelingen/fysioterapi/achillesrehab/media3089.media
Kneskader
Smerter rundt kneskjellet (patellofemoralt smertesyndrom): Smerte og stivhet som ofte er lokalisert rundt kneskjellet, som oftest på innsiden. Dette er en skade som ofte skyldes mange (uheldige) faktorer og kan være vrien å komme til bunns i. Tiltak for å lege denne skaden er å redusere treningsmengden og unngå særlig den eller de utløsende årsaken(e), for eksempel nedoverbakkeløping eller tung styrketrening. Opptrening hos fysioterapeut og eventuelt teiping kan også være aktuelt.
Løperkne: Senedraget som går ned langs yttersiden av låret, fester seg på leggbeinet. Ved løping strammes senen og når kneet bøyes, glir senen over ytre del av kneleddsknoken. Denne glidningen kan skape en irritasjonstilstand – særlig når senen er for stram – og utøveren får smerter i området. Tiltak ved denne typen skade er å redusere treningsmengden, tøye hoftene, ise ned det smertefulle området og bruke varmebandasje under aktivitet. Det er lurt å oppsøke fysioterapeut dersom det ikke er noen bedring etter en uke. Det kan være aktuelt å korrigere fotfeil, massere, tøye mer og eventuelt få injeksjon hos lege. Noen få vil måtte opereres.
Overkropp
Kastskulder: Skyldes overbelastning av skuldermuskulaturens senefester. Tiltak for denne typen skade er å redusere treningsmengden (kast mindre). Det er også viktig å styre opptreningen av muskulaturen, gjerne ved hjelp av fysioterapeut.
Rygg: Ryggplager er en svært vanlig lidelse blant den generelle befolkningen. Idrettsutøvere generelt er verken mer eller mindre utsatt enn andre. De aller fleste ryggplager går over helt av seg selv innen et par uker. Problemet noen ganger er å vite hva som blir bra av seg selv og hva som ikke gjør det. Ryggplager kan være enda vanskeligere å diagnostisere enn andre plager. Ryggplager er sjelden ”farlig”, men noen ganger kan frykten for at smertene tyder på en alvorlig skade være med på å forverre skadebildet og tilhelingen. God informasjon fra helsepersonell er viktig.
