Svein Arne Hansen døde 20. juni, 74 år gammel. Han ble bisatt fra Ullern kirke 1. juli, i en kirke (corona-)fullsatt. En rekke fremtredende deltakere fra nasjonalt og internasjonalt nivå var til stede for å markere Svein Arnes store innstas som leder av det europeiske friidrettsforbundet (EA/European Athletics).

Fremst blant de som hilste og takket var Lord Sebastian Coe, presidenten for det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF/World Athletics). Coe var en av verdens beste mellomdistanseløpere på slutten av 1970- og innpå 1980-tallet. Han satte sin første verdensrekord på Bislett i 1979. Ved den anledning møtte han Svein Arne for første gang. På den tid var Svein Arne en dyktig medspiller i Haukviks renommerte, årlige Bislett-leker. Et varig, ekte og gjensidig tillitsfullt vennskap ble etablert. 

Sebastian Coe har siden han møte Svein første gang, blitt en person den internasjonale offentlighet kjenner fra hans betydelige innstas innenfor idretts- og samfunnsliv. Han var president for organisasjonskomiteen for sommer-OL i London 2012, er adlet, og rangeres i dag som aktuell kandidat til presidentvervet i IOC. Når denne mannen finner mulighet til å møte opp i kirken, tar ordet og i dypfølt sorg omtaler Svein Arne som en kjær venn, en særs viktig medspiller i det internasjonale friidrettsforbundets styre, og understreker Svein Arnes innsats, pågangsmot og evne til nytenkning, så kan det tenkes omtalen muligens også nådde fram til tilbakeholdne norske idrettsledere og øvrige tilhørere i kirken.

Vi er mange som har møtt, hørt og sett Svein Arne - underveis - fram til han kom med i styret i EAA i 2007, og i 2015 ble president, mot mange odds. Under kongressen i Praha i 2019 ble han gjenvalgt uten motkandidat, med bred tilslutning fra 50 medlemsforbund til strategi, budsjett og øvrige styringsredskaper. At den uformelle, slentrende og munnkjappe norske Bislett-kjendisen skulle nå fram til dette uttrykk for vellykket ledelse, var underveis ikke forventet, men er en realitet vi i dag i med glede erkjenner og gleder oss over.

Kanskje skulle vi ha sett og erkjent Svein Arnes talent og særegne forutsetninger tidligere. Sannheten er at han måtte ut, ut av begrensningene her hjemme, få luft under vingene og - plass til å slippe løs sin fantasi, sin forhandlingsevne og sitt ustoppelige pågangsmot.

Svein Arnes bortgang er et stort, smertefullt tap for nær familie og venner.

For norsk friidrett, aktive og ledere, er kontaktflaten mot internasjonalt nivå ved hans død alvorlig svekket. For norsk idrett er en (norsk) internasjonal leder en sjeldenhet, og en vellykket utgave høyst uvanlig.  

Hans B. Skaset