I 2005 var Stangehallen vår eneste fullskala friidrettshall med kombinasjonsformål. Mange innendørsmesterskap måtte legges til hallen, noe som tæret på funksjonærstaben. Hallen lå også fjernt for de fleste friidrettsutøvere i Norge.

NFIF tok grep

I 2005 valgte Norges Friidrettsforbund å definere hva forbundet mente med en friidrettshall. I strategisk plan satte vi et mål om ti friidrettshaller i Norge i løpet av ti år.

Se også: Innviet ny bane på Hornnes

Det var fire viktige rammevilkår for å kunne kalles en friidrettshall::
1. Det måtte være minst fire baner og 200meter med doserte, permanente svinger.
2. Alt tungt, fast utstyr som stav- og høyde-utstyr måtte stå permanent ute.
3. Det måtte være ni meter over stav og permanente kasttreningsmuligheter.
4. Hallene måtte kunne romme 1000 tilskuere for å huse norske mesterskap med alle disipliner.
Denne type hall var ikke bygd i Norge.
NFIF hadde en plan, en ønskehall og ingen penger.

På befaring

I 2004 var NFIF i Tallinn på  Europacup for lag. Den byen hadde tre friidrettshaller. Benjamin Jensen fra Mandal fikk tårer i øynene da han så inn.
- Tenk å bare kunne komme for å hoppe stav og alt ligger klart, sa han.
Disse hallene ble modellhaller for utviklingen i Norge. NFIF hadde flere representanter på besøk der i 2005, i forbindelse med VM i Helsinki.
Etter det har løpet vært rettet mot det strategiske mål som i dag er fullført.
Kulturdepartementets ordning med programsatsingsmidler var kanskje den utløsende faktor for hallutbyggingen.

Kostnadskrevende anlegg

I starten var spillemiddeltilskuddet seks millioner til fleridrettshaller. Dette var haller til minst 60-70 millioner. Friidrettshaller var kostnadskrevende anlegg som hadde nasjonal betydning. Det var spesialhaller vi ikke hadde.
Kulturdepartementet gikk etter innstilling fra NIF inn for å stille programsatsingsmidler til disposisjon for å kunne utvikle ti modellhaller i Norge. Friidrettsforbundet fikk muligheter til et godt samarbeid med Kulturdepartementet om å utvikle denne halltypen.
Programsatsingsmidlene var i starten 6-7 millioner ekstra.
Friidrettsforbundet ønsket å ha haller geografisk spredd over hele landet, fortrinnsvis i universitetsbyer.
Vi var avhengige av lokal interesse.

Steinkjer og Sandnes

De første som meldte sin interesse var Steinkjer og Sandnes. Begge kommuner ble med Friidrettsforbundet til Estland og Sverige på befaring av anlegg.
I 2009 kalte NFIF sammen alle som var interessert i å bygge friidrettshall til Friidrettshallforum på Ullevål.
Friidrettshallforum ble stedet der NFIF kunne sette dagsorden. Der lokale, interesserte utbyggere kunne komme sammen for å melde inn sine ønsker og muligheter.
Kulturdepartementet deltok for å orientere om statens syn. Fagfolk på friidrettshallbygging samt representanter fra hallbygging i utlandet deltok.
Forumet ble årlig fram til og med 2015 i Ulsteinvik. Interessen økte, og prosjekt tok form. De aktuelle utbyggerne fikk en felles møteplass og plattform for erfaringsutveksling, administrert av NFIF.

Prioritet i Idrettsrådet

NFIF var klare på at alle anlegg først måtte få sin prioritet i Idrettsrådet.
Dette vises igjen i hallene som er bygd. Forskjellige sambruksløsninger mellom idretter er valgt ut fra lokalt behov og det som måtte til for å samle flertall og prioritet i Idrettsrådet.
Lokalisering og finansiering er vanskelige saker.
Vinnerne som nå står med ferdig friidrettshaller har klart noe andre kan ta med seg.
Idrettskrets og Fylkeskommune må se etter synergieffekter når anlegg for skole og idrett skal bygges. Skole, idrett, dagtid, fritid, toppidrett og breddeidrett må ses i sammenheng.
Man må definere anleggsbehovet i området, og hjelpe hverandre med å skaffe anleggsdekningen man trenger. Her er fylkets plan for idrett og friluftsliv et viktig styringsverktøy, sammen med investeringsplanen for fylkets skolebygg.
Når anlegg bygges samtidig i interkommunale prosesser er det lettest å peke på synergieffekter slik som i Rogaland med Folkehallene.
Det sitter fortsatt langt inne å bruke penger på anleggsinvesteringer på andre siden av en kommunegrense.

Tok tolv år

Det tok tolv år å gå fra en til ti.
2005: Vi hadde fleridrettshallen på Stange med alle friidrettsfasiliteter.
2010: Ranheimhallen
2011: Sandneshallen og Steinkjerhallen. (Den første i Skandinavia med seks baner)
2012: Leikvanghallen (Bergen) og Deep Ocean Arena (Haugesund med treunderlag i banen)
2013: Bærumshallen (seks baner)
2014: Ulsteinhallen (Ulsteinvik) (seks baner)
2015: Neshallen (treunderlag i banen)
2017: Sparebanken Sør Amfi Grimstad (treunderlag)

Haller for en milliard

Vi har i denne perioden fått haller for en milliard kroner. Vår største sponsor har vært de kommuner og fylkeskommuner som har prioritert denne type anlegg i sin satsing på å få være med å utvikle friidrettshallkonseptet.
Flere av utbyggerne har også hadde større lokale investorer som har sett verdien av å bygge noe unikt i sitt nærmiljø.
Noen erfaringer er allerede gjort.
Friidrett er en helårsidrett. Hallene skaper stor aktivitet i innendørssesongen. Flere steder har måttet sette inntaksstopp i rekrutteringen.
Friidrettshallene blir mye brukt til basistrening av mange idretter.
Tekniske øvelser kan trenes hele året. Spesielt hekk, sprint, høyde, stav og lengde kan utøves under fullverdige forhold hele året.

Et løft

Norsk Friidrett har fått et løft de siste årene.
Vi våger å håpe at det ikke er en tilfeldighet at Karsten Warholm fra Ulsteinvik, brødrene Ingebrigtsen fra Sandnes og Tonje Angelsen fra Ranheim har sine lokale haller.
I Grimstad ligger nå alt til rette for utvikling av lokal og regional friidrett. Til nå har valget vært å reise til Sandnes eller Bærum for å trene eller konkurrere innendørs.
Nå kan hele Norge komme til Grimstad.
Vi har erfart at noen steder har det vært vanskelig å reise ut fra sentrum. Det tok lang tid før de reiste fra Stavanger til Sandneshallen. Jeg håper det blir lettere i kjøre fra Kristiansand til Grimstad.
Hallprosjekt er alltid avhengig av ildsjelen som aldri gir opp.
Etter at Roar Flatland kom til sitt første Friidrettshallforum har det ikke vært tvil om at hallen skulle komme i Grimstad. Godt hjulpet av Ugland og kommuner og fylkeskommuner i et spleiselag, kan alle framstå som vinnere i dag.
Sørlandet har fått sin første friidrettshall.
Nå er det bare å fylle den med aktivitet. Det vil gi resultater.