Vi treffer ham på WANG Toppidrett midt i hovedstaden. På skolen der han er en av to elever med funksjonsnedsettelse.
- Skolen er nøkkelen i mitt mål om å bli en av verdens beste utøvere, sier 17-åringen, som går i andre klasse.

Sent inn i friidretten

Vegard er født med en øyesykdom, men den ble ikke oppdaget før han gikk på barneskolen.
- Den slo vel ut da jeg gikk i tredjeklasse. Sykdommen heter Stargardt sykdom, og er en genetisk betinget netthinnesykdom. Den gjør at skarpsynet blir borte, sier han.

Vegard Dragsund Nilsen. Foto: Eirik Førde.

- Friidrett begynte jeg ikke med før for cirka fire år siden. Før det hadde jeg drevet med både svømming, fotball og turn. Så jeg har en relativt allsidig bakgrunn.
- Grunnen til at jeg valgte friidretten var at jeg syntes det var kult å være raskest. Jeg hadde en kompis på fotballen som var raskere enn meg, men jeg tok ham kjapt igjen, sier Vegard – som ved utgangen av 2016-sesongen står bokført med 11.64 på 100-meteren og 6.08 i lengde.

- Ikke representativt

- Men jeg føler ikke at disse resultatene helt er representative. Jeg har hatt en del skade-problemer de siste årene, og har jo blant annet bare løpt meg ned tre hundredeler denne sesongen. Så jeg tror det er mer å hente i årene som kommer. For jeg tenker langsiktig. Neste sesong er det både et U19-mesterskap i Sveits og VM for senior i London for oss med funksjonsnedsettelse. Og det er Paralympics i Tokyo om fire år, sier han.
For å sette resultatene litt i perspektiv er han i år nummer 25 i verden på IPC-rangeringen på 100-metren i klasse T13, som er konkurranseklassen. Men av de som er aktuelle for U19-mesterskapet har han bare tre mann foran seg, og opp til polakken Jakub Nicpon på topp skiller det bare 45 hundredeler.
- Det er noe å strekke seg etter og jeg føler absolutt det er innen rekkevidde, sier han.
Verdens raskeste i klassen er for øvrig irske Jason Smyth med 10.45!

Ingen hindring

- Selv om jeg har svekket syn ser jeg både planken i lengde og banemerkingene, sier Vegard – som også kan glede seg over at lengde nå blir en internasjonal mesterskapsøvelse for hans klasse etter å ha vært ute noen år.
- Jeg vet ikke hvilken øvelse jeg skal prioritere, for jeg syntes begge er like morsomme.
Men resultatmessig er han nok best i lengde, og han er også tatt ut på Norges Friidrettsforbunds rekrutteringslandslag i lengde. For funksjonsfriske vel å merke.
- Jeg gjør jo de fleste konkurransene mine i ordinære stevner her hjemme. IPC-mesterskapene blir rosinen i pølsa hvert år.
I tillegg til mesterskapene finnes det også en håndfull Grand Prix-stevner i IPC-regi.
- Hvor mye vi kan delta i disse kommer litt an på de økonomiske rammene vi har for driften. Vi må som alle andre forholde oss til realitetene, sier Runar Steinstad som er ansvarlig for idrett for funksjonshemmede i NFIF.

Like vilkår

Men i hverdagen er Vegard med på like vilkår som de andre på WANG.

Vegard Dragsund Nilsen og Dan Simion. Foto: Eirik Førde.

- Den eneste forskjellen er at jeg har ekstra lærerstøtte i den daglige undervisningen her på skolen. Jeg kan ikke få fullrost det systemet som er lagt opp rundt meg. Jeg har topp trenere i Dan Simion og John Ertzgaard, en god klubbhverdag og en skole som trigger. Her går det topputøvere i en rekke idretter og vi stimuleres av hverandre. Vi er jo vinnerskaller med samme verdigrunnlag hele gjengen. Her er det lov å være god, sier han.
- Det at jeg kan ha fire økter i uka på Wang gjør at hverdags-kabalen går opp. I tillegg trener jeg normalt en gang i uka med klubben, jeg har en dag med spesialtrening på Olympiatoppen, to egentreningsøkter og trening i et kretsprosjekt annenhver helg. Totalt legger jeg ned ni økter i uka, sier han.
- Jeg vil imidlertid gå så langt som til å si at hadde jeg ikke kommet inn på WANG vet jeg ikke om jeg hadde kunnet satse så mye som jeg gjør. Jeg bare skulle inn på denne skolen. Jeg forelska meg i konseptet, sier han.
- Så det å være synsnedsatt skaper ingen problemer, spør vi?
- I forhold til trening handler det om å finne løsninger. Skal jeg sette fingeren på noe må det være at det noen ganger er vanskelig å krysse seg av riktig på oppropslister, men her får jeg ofte veldig god hjelp, og å finne rett buss hjem til Kolbotn. Normalt tar jeg tog og bane for da vet jeg hva som kommer. Men i den perioden det var streik i NSB slet jeg litt og det ble litt taxi-kjøring. Men slike ting skal ikke få stoppe meg i å gjennomføre de målene jeg har satt meg.

Misset på Rio

- Jeg ser som sagt frem mot Paralympics i Tokyo om snaut fire år, etter å ha misset på deltakelse i Rio sist sommer. Det var litt surt og der og da sleit det litt på motivasjonen, men jeg pådro meg en hamstring-skade på slutten av 2015-sesongen som har satt meg en del tilbake i år.
- Men neste år skal bli bra. Sykt bra, sier Vegard.