Vi liker å omtale friidrett som «alle idretters mor».
Det kan være det er fordi friidrettsøvelser er basisferdigheter i alle andre idretter.
Det kan være fordi i det antikkens leker, 2500 år tilbake i tid, var friidrettsøvelser som var med på å prege øvelsesprogrammet.
Eller som friidrett omtales i Idrettsleker for barn: «I friidretten vil barna alltid finne en eller flere øvelser som passer for dem, og blir derfor ofte betegnet som alle idretters mor.»
Det er enkelt å være enig i betegnelsen «alle idretters mor».
Norge er en liten nasjon i den store verdensomspennende friidrettsfamilien, men vi har våre store og stolte øyeblikk.
Norsk friidrett tok sitt første OL-gull i 1912 i Stockholm med Ferdinand Bie i 5-kamp.
Vi tok vårt andre OL-gull åtte år senere i Antwerpen ved Helge Løvland i 10-kamp.
Så skulle det gå 36 år før vi tok vårt tredje OL-gull med Egil Danielsen som den 26. november i 1956 fikk opp et fantastisk spydkast som målte 85.71, noe som i tillegg var ny verdensrekord.
Deretter gikk det 40 år uten olympisk gullmedalje for Norge som friidrettsnasjon.
Men da det først skjedde den 31. juli 1996 i Atlanta skapte det et øyeblikk som vi alle husker. Fire decennier var gått. Det vi opplevde føltes uvirkelig. Det var nesten litt sjokkerende.
Litt fordi Vebjørn Rodal løp fra alle da det gjaldt som mest - i OL-finalen.
Litt fordi han løp den raskeste 800-meteren i den olympiske historien.
Men aller mest fordi olympisk gull i friidrett for Norge var en så sjelden begivenhet at det var nærmest som et fenomen å regne.
Dette var samtidig innledningen på Norges sterkeste periode som olympisk friidrettsnasjon.
Etter Vebjørns gull i Atlanta fulgte to utøvere opp i det som på mange måter har vært vår paradegren.
Trine Hattestad tok OL-gull i spyd i Sydney 2000.
Andreas Thorkildsen fulgte opp med samme valør i samme øvelse i Athen 2004 og Beijing fire år senere.
Vi opplevde fire olympiske leker på rad med norsk gull etter 40 år uten.
Andreas Thorkildsen er også den eneste i historien med to OL-gull for Norge i friidrett.
Det er viktig å minne oss selv om de store bragdene når forventningene skal legges på dagens store gullhåp. Norsk OL-gull i friidrett er fullt mulig, men det må aldri forventes. Det er et fenomen.
Som ung sportssjef i Norges Friidrettsforbund for tjue år siden fikk jeg besøk av bautaene, og de tidligere formennene Åge Møst og Egil Gulliksen, samt friidrettslegenden Odd Bergh.
De ville at jeg skulle gjøre som man hadde gjort med så god erfaring på 1960-tallet. Satse på landskamper.
I 1964 var Egil hovedleder når Norge møtte Sverige og Finland. I friidrettshistoriens første trekantmøte disse nasjonene imellom. To kvelder på Olympiastadion i Stockholm hvor Norge slo Sverige og Finland i kanskje tidenes landskamp foran 30.000 tilskuere hver kveld. En annen tid med få andre tilbud samlet mange folk for å se heltene konkurrere.
Jeg hadde stort utbytte av mine mange møter med friidrettsbautaene, men landskampene fikk vi ikke tilbake som en sentral del av konkurranseprogrammet.
Våre 85.000 medlemmer som består av barn, unge, voksne, mosjonister og konkurranseutøvere har et bredt spekter av tilbud.
Vi skal fortsette å skape tilbud og konsepter som treffer den tiden vi lever i.
Alt til sin tid, men glem aldri historien. Den kan gjenta seg.
Dagens mosjonsbølge er et produkt av 1970-årenes gjennombrudd for masse- og mosjonsidrett, og den samtidige utvikling som skjedde innenfor kvinneidretten.
Internasjonalt er friidretten i stor utvikling. På verdensbasis har friidrett først og fremst vært en olympisk hovedgren, men i 1983 ble det første offisielle verdensmesterskapet i friidrett arrangert i Helsinki i Finland.
Grete Waitz tok mesterskapets første gullmedalje på kvinnenes maraton. Vår eneste medalje.
På denne tiden var Svein Arne Hansen på vei til å gå fra assistent til stevneleder for Bislett Games. Han overtok stafettpinnen for Norges mest kjente internasjonale idrettsarrangement over mange tiår etter legendariske Arne Haukvik.
Svein Arne ble etter hvert Norges viktigste internasjonale idrettspolitiker og stevnearrangør. Han var helt sentral i prosessen med å utvikle friidrettens posisjon globalt gjennom blant annet fantastiske stevnekonsepter.
Svein Arne er den som har sittet lengst som president i NFIF, og han var den femte presidenten i det Europeiske friidrettsforbundet.
Den 20. juni 2020 døde Svein Arne Hansen, 74 år gammel. Han gjorde Norsk Friidrett litt større og viktigere på den internasjonale arenaen. Både norsk og internasjonal friidrett trenger flere som Svein Arne i fremtiden.
Norsk friidrett har en solid posisjon i samfunnet. Den har vi fått gjennom våre fantastiske kretser, klubber, frivillige, utøvere, trenere, dommere, startere og funksjonærer. Takk for at dere er med på å spre glede og entusiasme i vår fantastiske idrett.
Med dette gratulerer jeg Norsk Friidrett med 125-årsdagen. Og vi ser frem mot nye store opplevelser. Sammen. Vårt motto er «Friidrett for alle – hele livet». Ha en fin feiring, og lykke til med arbeidet videre.
Ketil Tømmernes
President
