Et læringsorientert og autonomistøttende klima kjennetegnes av at det tilrettelegges for læring, mestring og selvstendighet for utøverne. Utvikling og forbedring er fokus. Utøveren vil da være motivert for å jobbe med egenskaper hun kan utvikle, og ikke fokusere på prestasjonen sett i forhold til konkurrentene.  

Den autoritative trener gir støtte til utøverne samtidig som hun eller han kan og vil ha kontroll. Klimaet er preget av varme, omsorg og involvering, men med klare grenser for atferd. Utøverne får gradvis større selvstendighet, slik at de kan ta ansvar for deler av treningen. Utøverne kommer til treningen for å trene – ikke for å bli trent.

• Konkurranser brukes som en læringssituasjon for utøvere i utvikling
• Mindre vekt på resultatene
• Varsom med prestisjefylte konkurranser i ung alder
• Fornuftig konkurranseplan

Forenklet kan vi skille mellom to hovedmotiver som drivkraft for utøveren til å drive idrett; prestasjonsmotiv og mestringsmotiv. En utøver som er prestasjonsmotivert fokuserer på resultat og plassering og greier ikke å skille mellom egne og andres forutsetninger i idrettsprestasjoner. En mestringsorientert utøver vil vektlegge egenutvikling, og utvikling vil være et tegn på suksess. 

Treningsmiljøet og treneren bør ikke være med på å sette fokus på prestasjoner. Prestasjonsorientering hos en utøver er ikke nødvendigvis en onde, men man må ha en balansegang. En utøver som utelukkende fokuserer på prestasjon vil slite når han møter motgang. Det skal være mulig for utøver å finne suksess og forbedringspotensial uavhengig av resultat. Mange unge har allerede et stort fokus på prestasjonen, og trener bør derfor tilrettelegge for mestringsfokus.

Hva kjennetegner et prestasjonsorientert og kontrollerende klima:

• Treneren er dirigerende og enerådig
• Treneren utøver press på utøverne
• Trenerens støtte gjøres betinget av utøvernes prestasjonsevne
• Treneren setter grenser og regler uten begrunnelse
• Tidlig inndeling i ferdighetsgrupper
• Konkurransepress fra omgivelsene

Effektiv treningsledelse stiller krav til trenerens evne til individualisering. Utøverne har ulike behov, og en trener må kunne tilpasse seg etter dette behovet. Det kan være vanskelig å få nok tid til alle i store treningsgrupper, og så langt det er mulig må man passe på å ha nok trenere i hver treningsgruppe. Vi kan grovt dele opp innlæringsmetoder i induktiv (oppdagende) og deduktiv (instruksjon) metode. For erfarne utøvere brukes induktiv metode mindre enn for nybegynnere, men man kan med hell også bruke denne metoden for deler av treningen for eldre utøvere. Begge metodene har fordeler en ønsker å bruke i treningen, samt at begge har ulemper om de brukes alene.

Induktiv metode

I induktiv metode skal utøverne selv oppdage bevegelsesmønstre og oppdage hva som er hensiktsmessig løsninger. De vil ta i bruk ferdigheter og teknikker fordi situasjonen eller oppgaven krever det. De skal selv løse et ”problem”.

Fordelen med induktiv læring er at utøverne vil få et bevisst forhold til bevegelsesløsninger og vil dermed selv kunne vurdere hvordan de skal løse ulike situasjoner og teknikker. Denne metoden brukes nok for lite i friidrett, som kan føre til en ”innlært hjelpesløshet” hvor utøvere ikke greier å ta egne vurderinger. Vi kan i større grad bevisstgjøre utøverne med denne metoden.  Ulempen med metoden er at man ikke alltid vil oppnå ønskede bevegelsesløsninger, samt at en ofte vil effektivisere treningen og det kan da være gunstig med instruksjonsmetoden.

Induktiv metode består av situasjonsbestemt læring og oppgavestyrt læring. Begge er mye brukt for yngre og uerfarne utøvere, men man kan med hell bruke det for mer erfarne utøvere. Om en utøver sliter med at for stort fokus på teknikk i konkurransesituasjonen, som gjør ham eller henne stresset og forårsaker en dårligere prestasjon, kan bruk av induktiv metode være nyttig for å få automatisert teknikker som sitter bra på trening.

Deduktiv metode

I deduktiv metode er det instruksjon fra andre som fører til en bevegelsesløsning som blir sett på som hensiktsmessig. Det krever at treneren kjenner til den riktige teknikken og kan forklare denne. Også bruk av læringsbilder i form av trener, andre utøvere eller film er en forutsetning for å få godt utbytte av instruksjon.

Fordelen med deduktiv metode er at utøveren vil tillære seg den teknikken som treneren ser på som hensiktsmessig, og dermed bedre forstå trenerens treningsfilosofi. Det kan også være en mer effektiv tidsbruk mot riktig løsning. Ulempen er at utøverne kan bli avhengig av trenerens instruksjoner, og dermed ikke vil være selvstendig nok til å ta egne beslutninger i uforutsette situasjoner.      

Et viktig prinsipp uavhengig av læringsmetode er at en aldri skal skape undring på trening. Refleksjon rundt treningsprosesser skjer utenfor trening. Trenerens tilbakemeldinger og instruksjoner skal være tydelig på trening.

Innlæring av bevegelser

• Høy frekvens på feedback leder ofte utøveren mot tilfredsstillende bevegelsesløsninger, men kan føre til avhengighet av ytre informasjon og mindre stabil læring
• Vær forsiktig med å gi feedback etter hvert forsøk. Benytt gjerne oppsummerende feedback med passelig mellomrom
• Det kan virke ekstra motiverende på utøveren dersom treneren kun gir feedback når utøveren presterer utenfor akseptabelt område
• Ved bruk av ytre feedback bør oppmerksomheten rettes bort fra kroppen og mot effekten av bevegelsen 
• Bruk analogier i instruksjonen
• Implisitt og oppdagende læringsstrategier fører til stabil læring og man takler stressende situasjoner bedre.